Hjem
06/08/2011 - 11:43

17.01.2019_Ønsket byutvikling ?

ØNSKET BYUTVIKLING ?
Det er ikke nok å lage gode byplaner ( i den grad det gjøres) – det er nødvendig å sørge for at de realiseres. Og det offentlige burde kjenne sin rolle i den krevende oppgaven det er å bygge inne i eksisterende by.

Henrik Lundberg, sivilarkitekt mnal, 03.01.2019

Det har lenge vært enighet om at byveksten skulle kanaliseres til bysentrum i Sandnes og Stavanger og til bybåndet med dobbeltsporet mellom bysentrene. Regionplanen har hatt bybåndet som prioritert byutviklingsakse i snart 20 år. Kanskje har Stavanger vært mer enig enn Sandnes i at dette er en god ide. Men likevel har lite skjedd. Bortsett fra Jåttåvågen har utviklingen i bybåndet vært minimal. Dette til tross for dobbeltsporet på jernbanen innebar betydelige investeringer.

TILRETTELEGGING
Den største veksten har i stedet skjedd på Forus. Suksessen der skyldes en aktiv tilrettelegging. Det var organisert slik at man fanget opp behovene til firmaer som søkte seg til regionen eller som skulle utvide, og sørget for å tilby en forutsigbar løsning. Organiseringen bestod av en klynge av private aktører, både utbyggere og grunneier, sammen med offentlig eide Forus Næringspark. Sistnevnte var største grunneier og hadde utviklet en liberal regulersplan med overkommelige rekkefølgekrav. De tilbød tomter som var enkle å få regulert og garanterte for realisering av rekkefølgekravene. Private utbyggere oppførte byggene, ofte i konkurranse med hverandre slik at lokaliseringen ble noe tilfeldig. Og firmaene som etablerte seg fikk skreddersydde bygg realisert ofte i løpet av kun 1,5 år fra oppstart av regulering. En uslåelig fremdrift.

INGEN VEKST LANGS DOBBELTSPORET
Noe tilsvarende var utenkelig for sentrumsområdene. Her måtte man belage seg på en uforutsigbar prosess, som ganske sikkert ville trekke ut i tid. Verre var at det ikke fantes en organisert tilrettelegging som fikk fanget opp firmaer som søkte seg til regionen. I Stavanger var det opp til private enkeltaktører, og i Sandnes var i tillegg Tomteselskapet en aktør. Det offentlige som ønsket byutviklingen til sentrum, gjorde lite ut over å vedta den i planer.

I Stavanger har de siste fem årene gått med til å utvikle en ny plan for sentrum, mens Sandnes har foreløpig bare brukt to år på sin sentrumsplan. I Stavanger er det flere positive nybyggings- og rehabiliteringsprosjekter, og utbyggingen av Havneparken i Sandnes er i ferd med å bli et godt eksempel på ny sentrumsutvikling. Det gir grunn til optimisme. Men utviklingen kunne vært styrket av en bedre organisert tilrettelegging. Stavanger har som regionens største sentrum, kanskje en naturlig attraktivitet, men vokste knapt i 20-årsperioden da Forus doblet størrelse.

Tilsvarende gjelder for Sandnes sentrum. Her ble det riktignok bygget en del, men det var hovedsakelig boliger. Derfor har sentrum fortsatt en lav andel av kommunens arbeidsplasser, kun 16 % mot Stavangers 33%. Det er en faktor som ikke bidrar til at dette sentrumsområdet er en god adresse. Derfor burde etablering av nye arbeidsplasser fått en drahjelp.

Det samme gjelder for de øvrige stasjonsbyene. Stavanger engasjerte seg riktignok i bybåndet, men kun i Jåttåvågen, fordi de her var største grunneier. Kommunen fikk gjennomført en arkitektkonkurranse og regulering av området. I tillegg sørget kommunen for lokalisering av nytt stadion hit, og hjalp områdets utvikler i gang gjennom salg av rimelige tomter. De andre stasjonsområdene langs dobbeltsporet har blitt liggende, både i Sandnes og Stavanger.

PARADOKS
Det er et paradoks at det offentliges innsats for å realisere regionalplan og kommuneplaner ikke er blitt fulgt opp av offentlig tilrettelegging og lokalisering. Det er først i nyere tid at det er byggeklare planer og utbygging i gang. Men langs de syv stasjonene fra Stavanger til Skeiane er det bare i Paradis at det bygges. Og det skyldes ikke initiativ fra det offentlige. Tvert i mot har planer rundt stasjonsområdene tungt for å komme gjennom systemet. Områdeplan for Forus øst har vært underveis i 6 år og ennå foreligger det ikke noe vedtak.

Når nå de private utviklerne begynner å våkne er det fordi de har forstått at fremtidens byutvikling må lokaliseres der det er gode kollektivløsninger. De har innsett at det ikke lenger er slik at lokaliseringen kommer først, og så håper man at kollektivtilbudet kommer etter, slik både Forusområdet og sykehusplasseringen vitner om. De vil dra nytte av regionens beste tilbud, som er i bybåndet mellom Stavanger og Sandnes, i influensområdet til bussveien og dobbeltsporet.

De nye forslagene til kommuneplan for Sandnes og Stavanger reflekterer dette til en viss grad, men har ikke tatt betydningen til fulle. De er fremdeles romslige planer, med store arealreserver i mange andre områder. Det usikkert i hvor stor grad de evner å styre utviklingen i ønsket retning. Derfor burde kommunene bidra med mer enn planer for at byutviklingen skal bli som ønsket.

KOMMUNENES ROLLE
Kommuneplanenes forslag til fortetting betyr en stor ombygging inne i eksisterende by. Det er viktig at det er fortetting som gir nye kvaliteter til eksisterende områder. Det er nødvendig å stille de riktige kvalitetskravene til utbyggingsforslagene. Det krever oppdatert kompetanse. Vel så viktig er det å bidra til god informasjon om hva fortetting handler om; hva slags by det planlegges for og hvilke verdivalg som ligger bak. Kun slik vil man få til en fruktbar involvering av byens innbyggere, og få til en medskapning med de som skal bebo byen. I Bergen har de nylig opprettet ”Byarkitekten” som en organisasjon som skal ivareta kommunens rolle i dette arbeidet. Kanskje et eksempel til etterfølgelse?